Gdansk har en industrihistorie som få europeiske byer kan matche. Verftskvarteret på Ostrów-øya var i tiår synonymt med tung stålproduksjon, arbeidskonflikter og til slutt nedleggelse. Det var her Solidarność under Lech Wałęsa ble født i 1980, ikke som en abstrakt politisk bevegelse, men som et konkret svar på industriell krise og statlig mislighold. Da verftsportene ble stengt på 80- og 90-tallet, stod store deler av kvarteret tomt.
Det står ikke tomt lenger.
Baltic Towers er et joint venture mellom det spanske selskapet GRI Renewable Industries og det polske statlige industrifondet ARP. Fabrikken ligger på de samme områdene som de nedlagte verftene og er Polens første produksjonsanlegg for vindturbintårn, med en investering på rundt 200 millioner euro. Den produserer tårnseksjoner på opptil 50 meter i lengde, 11 meter i diameter og 500 tonn per seksjon. Kapasiteten er satt til 150 seksjoner i året.
Dimensjonene er ikke tilfeldige. Neste generasjons havvindturbiner krever tårn ingen lastebil kan frakte. Det krever direkte sjøtilgang og tungt løfterutstyr, og det er nøyaktig hva verftskvarteret tilbyr. Ikke en tilfeldig lokasjon. En lokasjon som fungerer fordi infrastrukturen allerede lå der, halvt forlatt.
Prosjektet henter mesteparten av materialene lokalt og har aktivert tidligere industriområder som ellers ville fortsatt å forfalle. Gammel grunn, ny bruk.
Baltic Towers er ikke et pilotprosjekt. Polen har forpliktet seg til 18 GW havvind innen 2040 – nok til å dekke en tredjedel av landets strømforbruk – og Gdansk har posisjonert seg i forsyningskjeden før markedet er modent. Det kalles ikke industripolitikk. Det er industripolitikk.
Solidarność kjempet mot industriell nedgang i de samme portene. Det er en merkelig sirkel å stå i.