Den siste tiden har det vært valg i flere europeiske land. I Romania ble første valgomgang annullert. I Frankrike mobiliserte etablissementet mot Le Pen. I Tyskland er AfD utestengt fra koalisjonsforhandlinger på forhånd. Mønsteret er det samme: stemmer telles, men konsekvensene forhandles bort.
AfD vant delstatsvalget i Sachsen-Anhalt med over 43 prosent. En dobling fra forrige valg. CDU, som hadde styrt delstaten i 24 år, falt til under 18 prosent. Ingen stiller spørsmål ved demokratiet når etablerte partier vinner. Men da AfD gjorde sitt beste valg noensinne, tok 150 000 mennesker til gatene i 20 byer med krav om å forby partiet. Forbundskansler Friedrich Merz avviste det som en mulighet. Spørsmålet som derimot ingen svarte på: Hvorfor er det legitimt å ville forby et parti som halvparten av velgerne nettopp har stemt på?
I Sverige så vi det samme mønsteret før valget i høst. Mye av mediedekningen av Sverigedemokratene bygget på én forutsetning: at et godt SD-resultat var et problem som trengte forklaring, ikke et demokratisk utfall som trengte respekt. At over 20 somaliske bussjåfører sykmeldte seg i protest mot valgkampen, fikk bred dekning. At SD siden 2010 konsekvent har stilt seg mot masseinnvandring og for en strengere kriminalitetspolitikk, altså det velgerne faktisk stemte på, ble behandlet med betydelig mindre interesse. Partiet ble i stedet diskutert som et symptom på noe galt med velgerne.
Det er selvsagt mulig å ha legitime innvendinger mot både AfD og SD. Begge har hatt representanter som har sagt ting som ikke tåler dagens lys, og det er rimelig å stille spørsmål ved enkeltpolitikere. Men det er noe annet enn å avvise velgermassen. Når kommentatorer snakker om AfD-velgere som om de er lurt, eller om SD-velgere som om de ikke skjønner sitt eget beste, er det ikke politisk analyse. Det er forakt. Og forakt driver folk mot disse partiene, ikke vekk fra dem.
Fremmedgjøring er ordet for det som skjer når en styrende klasse over tid ignorerer store deler av befolkningens bekymringer. Det er ikke et høyreekstremt begrep, men snarere et sosiologisk faktum. Når arbeidsplasser forsvinner, når nabolag endrer seg raskere enn folk klarer å absorbere, når ingen i maktapparatet snakker om det man selv ser hver dag, da søker folk andre steder. AfD og SD er ikke årsaken til fremmedgjøringen, de er svaret på den. At etablissementet ikke liker svaret, fritar dem ikke fra ansvaret for spørsmålet.
Spørsmålet er ikke om disse partiene har rett. Spørsmålet er om vi har et demokrati der resultater bare er gyldige når de passer dem som allerede har makten. Det burde bekymre langt flere enn AfD- og SD-velgere.